Motorsykkelmagi fra Danmark

De lager frekke remakes av klassiske motorsykler, har sin egen kleskolleksjon og roses av verdens største motorsykkelprodusent. De er to tankefulle fyrer som steller med gamle motorsykler i hulen sin i Danmark, for å gi nytt liv til syklenes opprinnelige sjel. De er Wrenchmonkees.

De to vennene har verkstedet, sitt ”Monkey House”, på den danske øya Amager. Øya danskene kaller ”Lorteøen”, fordi det var her københavnerne en gang avleverte avfallet sitt; det var her de fattige kom og ønsket å få bo. I dag har Amager noen av landets dyreste adresser. Likevel blir ikke en «dritt-øy» forvandlet til en gullkyst på null komma niks, og stedet er derfor et slaraffenland for mennesker som trives med kontraster. Her kan de boltre seg mellom motsetninger, og her – et sted mellom estetikk og forfall, brutalitet og munterhet, mellom pertentlighet og møkk – gror genialiteten. Møt Per Nielsen og Nicholas Bech. To lidenskapelige perfeksjonister fra ”Lorteøen.”

Motorsykkelens DNA

Et mørkt verksted. Det er skittent, men hyggelig. En gang innimellom opplyses rommet av det skarpe lyseblå lyset fra sveisingen. Det står i skjærende kontrast til det dunkle mørket som innhyller motorsyklene i dansk ”coolness”.

Pannefurene er tydelige på de to mennene som står i dyp konsentrasjon og betrakter sitt neste verk. Motorsykkelen er naken. Avkledd, slik at kun skjelettet trer frem og blotter dens sanne identitet. Nå kan de to wrenchmonkees gå i gang med arbeidet sitt.

”Den må hvile godt”, sier den ene. ”Det trengs noe balanse på denne sykkelen her”, sier den andre. De forteller at det gjelder å finne de delene av motorsykkelen som er interessante, og deretter endre det estetiske uttrykket, men uten at motorsykkelen mister sin identitet.

”Når den står der på hjulene med stellet sitt og de funksjonene som skal være der, ser vi på hvilke deler vi skal fremheve for å få det beste frem i sykkelen”, forteller Per, og fortsetter: ”Når du kikker på en bil, ser du formene og kontrastene. Hvis den er sort, ser du de grå alufelgene. Vi skal finne ut hva sykkelen har ved seg, og fremheve det slik at folk ser det. Du demper noe, fremhever noe annet. Arbeider med lys og skygge.”

De har en egen evne til å finne frem til nettopp det som gjør hver sykkel spesiell. Som om de med en kirurgs presisjon og estetikers perfeksjonisme finner frem til sykkelens innerste vesen, og fremhever det så vi andre dødelige også kan seog få glede av det.

De vender blikket mot sykkelen igjen. ”Hvis vi plukker på noe her”, forklarer Nicholas og peker på styret, ”så rokker vi ved flere andre ting. Det gjelder alle steder; lykter, sete, høyde osv. Linjene på sykkelen må være klare.”

Det handler om å legge en plan, og følge den. Per setter seg på huk, banker lett på det ene dekket og kikker opp: ”Hvis disse er grovmønstrede, skal sykkelen følge terrengstilen. Eller så bestemmer du deg for å kjøre helt kontra. Dvs. en stil som slett ikke er det. Litt som når du tar på deg Converse-sko sammen med en blazer til din kusines bryllup, ikke sant?” Han ler litt.. Men mener det.

Takk for nå, fartsstriper

Siden slutten av 1990-tallet har de to vennene bygget sine egne motorsykler sammen, men de var ikke selv klar over hvilken magi de utførte før de tok en sjanse. ”Finn tre gamle sykler som folk er totalt likeglade med. Bygg dem om etter eget design og skap noe nytt og annerledes som folk både vil snakke om og eie”, sier Nicholas om den oppgaven de ga seg selv. ”Så det gjorde vi. Vi lagde en blogg og en hjemmeside, og så ble vi kontaktet fra Tyskland og andre steder i verden. Det gikk stille og rolig opp for oss at andre også kunne se det vi kunne”, sier Per.

De har hatt Wrenchmonkees sammen siden 2008, og mener selv at de er en del av en tendens hvor flere og flere dropper fartsstripene og søker det originale, men på nye måter.

”I lang tid har det handlet om farger og fartsstriper. Det har vært mindre fokus på sykkelens funksjoner. Det vil vi tilbake til. Dens motor, dens hjul. Det som definerer den modellen sykkelen er født som. F.eks. er Yamahas XR1300 veldig definert av den store motoren. Det er dens identitet. Det har ikke endret seg på 30 år; det må være hjertet i prosjektet. Det er altså dette vi skal fremheve”, forteller Per.

Han har flere ganger hørt folk si at endelig skal de få en skikkelig motorsykkel igjen. ”Fra begynnelsen av 2000-tallet begynte folk å søke seg tilbake til det ekte. Man dyrker fellesskapet. Noen kaller det en hipsterkultur. Det vil jeg ikke si. Vi treffer bare noe folk liker godt – og det er altså en stil som fremhever de originale kvalitetene”, forklarer han.

Bare bryster i glass og ramme

Når man ser seg om i verkstedet tenker man ikke umiddelbart at stedet nylig ble besøkt av verdens største motorsykkelprodusent, Yamaha. Eller at kundene står i kø for å kjøpe sykler som blir transportert så langt vekk som Senegal, Dubai, Mauritius og Øst-Timor. Men likevel. Det kan godt være at det ligger olje, sveiseutstyr og verktøy overalt, men det er orden i rotet, og detaljene er gjennomtenkte. Selv damene med de bare brystene henger i glass og ramme. Der er ingen tvil om at det rå og rustikke uttrykket dekker over en ekstrem nidkjærhet, perfeksjonisme, sirlighet og høye estetiske ambisjoner hvor de danske guttene søker kompromissløshet. Noe de i større grad får lov til å utforske.

”Vi har faktisk hatt kunder som gir oss helt carte blanche. Vi tjener ikke voldsomt mye på det, men vi får lov til å definere en motorsykkel, noe vi liker å gjøre uten altfor mange kompromisser”, forteller Nicholas. Normalt er de selvfølgelig nødt til å fire litt på ambisjonene sine. ”Det handler jo også om hva DU liker. Og så finner vi en vei dit.

Giganten og den lille garasjen

Sykkelen, som er naken, står der enda. Planen er enda ikke lagt, og det kan ta tid. Det gjorde det også da Yamaha ba de to Wrenchmonkees om å re-designe deres XR1300.

”Det var jo et gigantisk skulderklapp, men samtidig var det så veldig den følelsen av å være et lite ukjent garasjeband som blir løftet opp av kjelleren. Vi var sinnssykt nervøse for om vi kunne innfri forventningene. Og vi snakket mye om å passe på å ikke bli en sell-out, ikke bli kommersielle”, forteller Nicholas.

Det vanskeligste med Yamaha-prosjektet var å ikke kutte i noe. De måtte finne og kjøpe deler som de kunne gjøre noe med. Resultatet var bra, Yamaha likte det, og nå går de i gang med sin femte sykkel for den store produsenten.

Yamaha MT-09

Det nye prosjektet er med en mer moderne sykkel. Basen er en Yamaha MT-09.

”Vi vil prøve å pushe grensene så vi ikke kopierer oss selv. Det er helt klart. Vi vil sprenge grensene litt, det kan vi godt avsløre. Det skal ikke bli en ’over the top show bike’, men vi prøver å gjøre noe spesielt”, forteller de om det neste prosjektet.

De kan ikke lette på sløret i forhold til hva de vil gjøre, men mens de står der og kikker på sykkelen foran seg, forteller de litt om arbeidsprosessen.

”Vi prøver å få tingene til å passe sammen med å følge noen enkle spilleregler hvor motorsykkelens linjer skal følges. Vi jobber live på sykkelen – altså rent visuelt,” sier Nickolas og fortsetter: ”Som vi gjør nå, vi ser på sykkelens linjer. Det kunne vi selvsagt gjort i et tegneprogram også, men det er ikke sikkert det virker når det kommer til stykket.”

Når det kommer en stor gigant som Yamaha, skulle man tro at guttene var underlagt en masse retningslinjer, men her får de lov til å leke seg. Normalt bestemmer kunden heller ikke alt.

Men likevel. Når man bygger om motorsykler, lever ut sin lidenskap og er dyktig fordi man er kompromissløs og ambisiøs, kan det være vanskelig å være lydhør overfor kundens ønsker. ”Det er jo kundens motorsykkel, og vi påberoper oss ikke full kunstnerisk frihet. Vi er tross alt stadig kun en liten butikk. Kundens mening er viktig, men vi skal samtidig holde fast på vår integritet. Jeg vil nok si at vi styrer en 70-80 %, og kunden resten”, sier Per. ”Så på den måten er vi nok blitt litt snobbete,” sier han og ler.

Motorolje i blodet og kansas på kroppen

Nicholas og Per er prosjektmakere. Uten tvil. De ser muligheter fremfor begrensninger, så da muligheten for å lage en kleskolleksjon bød seg, tenkte de: ”Why not?” ”Kansas synes det var en kul idé, og vi synes at det var spennende”, forteller Per, som også sier at de håper på, og regner sterkt med, at det vil skje mye med kolleksjonen i løpet av de neste par årene.

”Fellesskaper vokser, festivaler vokser. Folk ser kule ut og har skikkelige klær på. Vi har et merke som folk gjerne vil identifiseres med», sier Per og understreker samtidig at de hele tiden skal passe på lidenskapen sin, som er syklene.

”Folk rundt oss skal forstå hvem vi er. Yamaha f.eks., er egentlig megakommersiell, men vi synes faktisk de er autentiske. Vi skal kunne se oss selv i øynene”, avslutter Nicholas. Det er ingen tvil om at selv om de to wrenchmonkees er verdenskjente, er det ikke forretningsplanen som driver dem frem, men lidenskapen.

«De människor som finns runt oss, ska förstå vilka vi är. Exempelvis är Yamaha megakommersiella, men vi tycker faktiskt att de är autentiska. Vi måste kunna se oss själva i ögonen», avslutar Nicholas. Det råder ingen tvekan om att dessa båda Wrenchmonkees nu kan kallas världsberömda, men det är inte affärsplanen som driver verksamheten det är passionen.

Tekst: Lisbeth Sol Rasmusen, bearbeiding Cecilia Rudengren
Foto: Michael “Caddy” Søndergaard