Ulfberht – Vikingassverdet som var tusen år forut for sin tid

Alle som følger fast med på suksesserien Game of Thrones vet hva valyrisk stål er – et urgammelt materiale som brukes til å smi unike, sterke og i prinsippet uovervinnelige sverd. For de som har kjennskap til vikingtiden, er kanskje ikke idéen om et supersverd så fjernt. Vikingene hadde faktisk noe lignende – Ulfberht.

Forskere har oppdaget 170 av disse vikingsupersverdene. De stammer fra 800–1000 e.Kr. og har alle inskripsjonen «Ulfberht», som noen tror er koblet til smedens identitet, i tillegg til to kors.

Det mest forunderlige med Ulfberht er hvor sterkt metallet som sverdet er laget av er. Materialet, som kalles «digelstål», er så sterkt og rent at det virker utenkelig at noen smed på den tiden kunne ha håndtert det. Sannheten er at den slags kvalitetsstål dukker opp i Europa først tusen år senere.

På den tiden da Ulfberht-sverdet ble smidd, ble det smidd sverd av lignende stål også i Midtøsten. Disse ble laget av såkalt damaskusstål, som kommer fra et råmateriale som kalles wootz og har sitt opphav i Asia. Både damaskusstål og digelstål har vist seg å inneholde uvanlige store mengder trekull.

Degelstål är svårt att bearbeta och det tar tid att omforma göt till svärd.

Gjenskape Ulfberht
For å finne ut om det i det hele tatt var mulig å smi et Ulfberht-sverd ved hjelp av vikingtidens metallbearbeidelsesmetoder, bestemte smeden Richard Furrer fra Door County Forgeworks seg for å prøve å gjenskape Ulfberht i smien sin nord i Wisconsin i USA. Eksperimentet ble utført som en del av Nova National Geographics’ dokumentar om Ulfberht.

Ved å bruke en gammel ovn fra Midtøsten laget av leire og murstein – en såkalt digelovn – begynte Furrer med å smelte jern med trekull for å få frem selve stålet. Hovedforutsetningen for å produsere rent, høykvalitets stål er varme. For å få stålet til å separere seg fra urenheter, eller «slagg», må ovnen komme opp i en temperatur på opptil 1650 grader Celsius.

Digelstål er vanskelig å bearbeide og det tok Furrer hele 11 timer å forme stålet han produserte i digelovnen til et sverdblad. Etter at det var gjort, måtte han sette på innleggene med Ulfberht og to kors. Først måtte Furrer meise bort stål hvor han etterpå plasserte bokstavene og korsene han smidde. Etterpå varmebehandles sverdet for å fusjonere innleggene med sverdstålet. Etter nedkjøling og timevis med pussing, kunne Furrer endelig se sluttresultatet, et perfekt produsert sverd. Det beviser at det ville vært mulig å smi et sverd av samme høye kvalitet på vikingetiden.

Hvor kom stålet fra?
Spørsmålet er hvordan vikingene fikk fatt i stålet. «Det store mysteriet er hvor de fikk tak i råmaterialet», sier Furrer til Nova. «Vi har ikke bevis for at produksjon av digelstål skjedde i Europa før 800 år senere».
Ifølge Fredrik Charpentier Ljungqvist, forsker ved Stockholms Universitet, kan svaret være ganske enkelt. Selv om ikke kunnskapen om digelstålproduksjon fantes i Europa på den tiden, så viser damaskussverdet at kunnskapen fantes i Midtøsten. Funn fra arkeologiske utgravninger fra vikingetiden viser også at datidens skandinavere gjorde handel med Østen. Man vet også at de kunne reise over havet – på elver og innsjøer – hele veien fra Mälaren til nord i Iran, den såkalte Volgaruten.

«De fleste Ulfberhtsverd er daterte til eksakt samme tid som Volgaruten var åpen», forteller Charpentier Ljungqvist til Nova. «Jeg synes det virker veldig sannsynlig at stålet i Ulfberhtsverdet har sin opprinnelse i Iran. Jeg ville gjettet at vikingene kjøpte det fra vennligsinnede handelskontakter i Iran – som ble betalt med pels og andre nordiske råvarer – og tok det med seg tilbake på de små skipene som de brukte på elvene.» Dr Alan Williams ved Wallace Collection i London er en av verdens ledende eksperter på historiske stålvåpen. Williams er enig med Charpentier Ljungqvist: «Etter 1000-tallet, ble Volgaruten stengt og produksjon av Ulfberhtsverd stoppet, som for meg er et sterkt bevis på at de ble produsert av importert råmateriale, forklarer han.

Ulfberht var inte bara en prestigepryl för vikingakrigarna. Att ha ett svärd med högkvalitativt stål som höll för hugg och pareringar, ökade också chanserna att överleva i strid.

Hvem eller hva var Ulfberht?
Selv om spørsmålet om materiale kan ha blitt forklart, gjenstår fortsatt det store spørsmålet: hvem eller hva var Ulfberht? Å tilsette innlegg på et sverd kan innebære risiko, siden denne prosessen kan forårsake skade på sverdbladet. Kun en veldig god håndverker ville ha hatt den kompetansen som kreves for å lage innlegg på Ulfberhtsverdet. Navnet og de to korsene må ha hatt en stor betydning, ettersom selve innlegget krever mye ekstra arbeid. Først trodde man at Ulfberht var navnet på sverdsmeden, men ettersom de ble smidd i løpet av en periode på 200 år, kan de umulig ha blitt laget av kun én person.

Symbolikk og magi
Mens Ulfberht er et frankisk navn, var korset et symbol som normalt kun ble brukt av høytstående medlemmer av den romersk-katolske kirken, som for eksempel biskoper og abboter. Selv om den katolske kirken var en sterk motstander av de hedenske vikingene, var de en storprodusent og forhandler av våpen. Men om sverdene ble produsert av katolikker og smuglet nordover til deres svorne fiender, hvordan fikk så kirken tak i stålet? Teorien om at vikingene tok med seg stålet fra Midtøsten virker rimeligere.

Dr Williams tror at det finnes mange grunner til hvorfor en skandinaver kan ha brukt korset og et fremmed ord. «De kan ha hatt en magisk betydning, og det kan være at de kopierte symboler fra det forsvunne romerriket. Navnet kan ha blitt brukt fordi noen likte det, og kan kanskje sammenlignes med å sette et Apple-symbol på en datamaskin», sier han til Nova.

Piratkopier
Av de 44 Ulfberhtsverdene som Williams har gransket, har 33 innlegget «kors – ULFBERHT – kors», mens 11 er merket med «kors – ULFBERHT – kors – T». Ifølge Williams er kun de sistnevnte 11 laget av digelstål med høyt kullinnhold. De andre 33 er laget av stål av lavere kvalitet, noe som antyder at de er kopier.

«De er naturligvis moderne forfalskninger. Disse ble laget av moderne mennesker som prøvde å tjene penger på Ulfberhts rykte. De ble antageligvis laget av analfabete håndtverkere, for analfabete kunder. For en intetanende kunde virket dette som en ekte Ulfberht, men det var en mye større risiko for at det kunne gå i stykker, som selvfølgelig ikke var så heldig i strid», avslutter Williams.

Ulfberhts identitet kommer sannsynligvis alltid til å være et mysterium, men det er ingen tvil om at navnet hadde samme betydning da, som Gucci eller Prada har i dag. Eller, for å sitere Fredrik Charpentier Ljungqvist: «De var sverdenes Rolls Royce».

Tekst: Isabel Kliger
Illustrasjon: Cecilia Rudengren